Nok Helvete nå

I vår del av verden har vi som kjent fire årstider: Vår, Sommer, Høst, og Helvete. Helvete kan okkupere halve året, mer noen steder. Jeg har begynt å katalogisere alt jeg hater ved vinterhelvete. Det er et omfattende, men terapeutisk arbeid. Jeg opererer med tre kategorier:

Kategori A: Forferdelige, jævlige ting
Kategori B: Ganske irriterende og forstyrrende ting
Kategori C: Små irriterende ting, vinterens jevne myggestikk

I utgangspunktet tenkte jeg at det skulle/burde bli ca. 1/3 i hver kategori. Men kategori A har blitt like stor som de andre to tilsammen. Jeg lurte på om jeg hadde oversett noe i de andre kategoriene, eller kanskje feilklassifisert noe?

Men nei. A ruler. Det er sånn det er. Det har nok noe med at det ikke finnes noen positive sider ved vinteren. Alt det negative blir dermed en selvforsterkende kaskade - når snøfonn/ishålkejævelskapen stiger frem, løftes alle båtene inn i en verre kategori...

Det eneste positive med vinteren er at den går over. Men selv det er ikke noen gjennomført glede. For Vinterhelvete kommer tilbake igjen. Og igjen.

Riktignok har det vært foreslått at mennesker skal endre vær og klima for hele jorda. Det er nok helt sikkert en dårlig idé. Men dersom vi likevel skal gjøre noe slikt, må vi ha et helt klart formulert verdigrunnlag: Å avskaffe Helvete. Forby kuldegrader, fjern snø, is, sørpe og hålker fra jordas overflate.

(Altså, det er ikke det at jeg har noe personlig imot minusgrader. Noen av mine beste venner er minusgrader. Det er
bare det at jeg mener at minusgrader bør forbys, kjeppjages, rulles i tjære og bensin og brennes, slik at de ihvertfall kan
gjøre noe nytte for seg ved å bidra til oppvarming.)

Kort sagt: Innfør global, universell regntid NÅ!

For hva kan vel være mer høyverdig enn å bekjempe et regelmessig meteorologisk overgrep som pågår i månedsvis om gangen?

Men når man fremholder dette risikerer man å få høre fra enkelte at de ikke vil at vinteren skal forsvinne, ja det finnes til og med mennesker som påstår at de er GLAD i vinteren! Det er vanskelig å forestille seg noe slikt. Dette handler nok heller om en form for Stockholm-syndrom -- den underlige psykologiske mekanismen der mennesker utvikler sympati for sin kidnapper og plageånd. Her foreslår jeg at det bør utredes og utprøves om dette spesielle Stockholm-syndromet kan behandles og kureres med sommerturer i Stockholms skjærgård og tilsvarende.