Trøblete vennskap om dagen..

Åssen har dagen deres vært så langt i dag? :)

Selv ble jeg vekket av en litt mindre hyggelig telefonsamtale rundt 6 i morges! Det viser seg da å være min absolutt beste kamerat som er meget frustrert over situasjonen i hjemmet, og det var visst noe problemer med ''fruen'' (hans kone).
LH og jeg har hatt god kjemi siden vi ble kjent, men i det siste har han hatt det litt vanskelig og det vil da si at i vårt tilfelle har vi hatt kontakt stortsett hver dag og opp til flere ganger om dagen.
Dette syns da ikke ''fruen'' er greit i det hele tatt, og det kan jeg på en måte forstå men på en annen side så klarer jeg ikke forstå det i det hele tatt.

Jeg er meg selv fullt ut uansett og stiller opp fordi jeg bryr meg om de menneskene jeg har i min krets. Jeg gir av hele meg til de som trenger det, da jeg vet litt selv om åssen det er å stå å føle seg ensom når ting går litt i mot som LH har følt mye på nå i det siste.
Og hun kommer da med påstander til han om at han er utro, og ikke er glad i henne. Jeg fikk forresten kallenavnet 'Hora' av hun i dag fikk jeg beskjed om i tlf av LH nå mens jeg skriver. Han bare hadde i og slette meg fra alle sosiale medier osv fikk han streng beskjed om.
Men å ta det med meg? Nei, det tør hun ikke. Og jeg skulle virkelig ønske at hun tørte det.

Som LH sa til meg her om dagen: - Hva skal du liksom få gjort da? Jeg er gift og har barn, og hvorfor skulle du ødelegge for meg?
Et veldig godt spørsmål tenkte jeg.
Men dette er to mennesker som er i litt oppi tjueårene og det får meg til å reagere litt, litt skeptisk og tankefull på hva i alle dager er det hun tenker med? Nå vil hun også ta i fra han den (i følge han selv) siste lojale vennen han har!
Det var dette hele dagen min startet med, at vi må kutte ned kontakten.
Jeg syns det er helt absurd! Og klart at jeg kjenner jo litt på det jeg også!
Man må da få lov til å ha venner uavhengig av kjønn? Men det mener tydeligvis ikke ''fruen''..

Den tanken som straks slår meg er: Men, et nettverk må man da ha? Og hvorfor tenker hun sånn som hun gjør nå, når hun ikke har gjort det tidligere?

Jeg kan jo som tidligere nevnt på en måte skjønne ''frykten'' hennes, men samtidig ikke.
Klart det er like mange menn som er sjalu og kontrollerende også som jeg selv har erfart.
Både LH og jeg tenker automatisk at kanskje det er hun som har noe å skjule?
Også er det jo selvfølgelig lov å oppføre seg der etter når papiret sier at man har en gitt alder, som i dette tilfellet skal være et voksent menneske..

Det hele endte jo med at LH tok et eget valg for å få ''fruen'' til og (forhåpentligvis) roe seg litt ned. Han har nå slettet meg fra absolutt alle sosiale medier, noe jeg kjenner jeg har litt vanskelig for å svelge.
Men det er selvfølgelig hans valg, og etter en lang og ærlig forklaring så kan jeg på en måte finne meg litt i det også.

Så stilte jeg LH et siste spm før vi la på, og det var: Hvor mye skal man egentlig finne seg i?

Da spør jeg dere.. Hvor mye opprør vil vi selv lage i en sånn situasjon?
Og hvor mye skal man undertrykke seg selv ''bare fordi''?
Hvor mye dritt skal vi orke å ta i mot fra vår partner eller andre nære for sånne små bagateller?

Selv mener jeg at et vennskap er hellig og burde tas godt vare på, og verdsettes!

Men da har jeg fått rasa fra meg!

Dere får ha en strålende ettermiddag og kveld videre <3
Stor varm klem fra wemo :D